Om diafragma – hovedpustemuskelen

Om diafragma

Rett nedenfor lungene sitter vår hovedpustemuskel: diafragma.

Det er en svært sterk muskel. Sammen med hjertet, som er en stor klump med sterke muskelceller, er diafragma en muskel som går og går, dag og natt, hele livet. Fra du er foster i magen bare noen uker gammel, til du trekker ditt siste åndedrag. Man skulle tro diafragma var en sterk og tykk muskel, så mye og så hardt som den jobber. Men overraskende nok er diafragma en svært tynn muskel. Om vi tar den ut kan vi se tvers igjennom den.

For de fleste i vår kultur som jobber på kontor, stresser hver dag og hyperventilerer, blir diafragma muskelen, hovedpustemuskelen, lite brukt. Fremoverbøyd holdning, spente nakkemuskler, stive hofter, stiv korsrygg, m.m., blokkerer diafragmas bevegelse og over tid blir muskelen svak og lite bevegelig.

Et av de viktigste bidragene VBS har er øvelser for å styrke diafragma muskelen og øke den bevegelsesutslag. Du får større lungevolum, sterkere og stødigere pustefunksjon, og bedre holdning.

Den primære pustemuskelen i hvile er diafragma. Ved optimal pust er det kun diafragma som er aktiv i innpusten, mens alle andre muskler i brystkassen er helt avslappet. Ved en uanstrengt pust er det ingen bevegelse i brystkassen i det heletatt. Diafragma er en del av kroppens kjernemuskulatur og har en administrerende funksjon i stabilitet og tonus.

Rundt brystkassen har vi også mange tilleggspustemuskler vi kan bruke ved behov. Spesielt i mellom hvert ribbein, i skuldrene og i nakken. Om disse muskelene brukes når vi hviler er det et tydelig tegn på at pusten ikke fungerer optimalt, med tilhørende ugunstig holdning:

  • forward head posture
  • innoverroterte skuldre og utstående skulderblader
  • en rigid brystkasse og avstivet ryggrad

Vi får en lang kjede av problemer:

  • hodepine, nakke- og ryggsmerter, muskelspenninger
  • skuldersmerter, lite bevegelighet og lett for skader og leddbetenneler.
  • kjeve- og ansiktsspenninger
  • dårligere fordøyelse
  • ustabil hjerterytme, høyt blodtrykk
  • mindre lungekapasitet

Mange kaller diafragma for kroppens kongemuskel fordi den har en finger med i absolutt alt som skjer både internt kjemisk med oksygen- og energimetabolisme, og eksternt i bevegelse av både rygg, armer og bein, i tillegg til å påvirke holdningen i ryggraden og brystkassen.

Når vi trekker pusten inn går diafragma nedover for å utvide lungene. Når vi puster ut går diafragma oppover fordi lungene blir mindre.

Diafragma er kuppelformet slik at når den trekker seg sammen blir den flatere og bredere. Vi kan se dette når den nederste delen av brystkassen utvider seg på innpust og trekker seg sammen på utpust.

Innpusten krever en sterk diafragma for å utvide lungene, mens utpusten kan være helt passiv. I utpusten vil lungenes elastiske vev gjøre at de trekker seg sammen igjen og dytter luften ut, uten at vi trenger å bruke noen krefter på det. Kun om vi ønsker å utvide lungekapasiteten, for å tømme det man kaller «dead space», trenger vi å bruke krefter på utpust.

I tillegg til diafragma er mange muskler både imellom ribbeina, opp i nakken og ned i magen også med som sekundære pustemuskler når det trengs. Disse er med på å utvide lungene i alle retninger når vi trenger ekstra lungekapsitet.

Når vi puster med magen bruker vi diafragma mer enn når vi puster med toppen. Men med maksimal magepust blir det et positivit trykk i mageregionen som stopper diafragma bevegelse mot slutten av innpusten. Dette trykket er årsaken til at gravide får pusteproblemer mot slutten av svangerskapet. Diafragma får ikke beveget seg nok på innpusten.

For full utnyttelse og opptrening av diafragma-muskelen kan vi gjøre noen smarte grep.

For det første trekker vi navlen litt inn mot ryggraden og spenner av magemusklene. Dette gjør at vi får undertrykk i mageregionen slik at diafragma kan bevege seg maksimalt nedover på innpust.

For det andre kan vi strekke brystkassen litt oppover slik at baksiden av diafragma kan få maksimal vandring nedover mot nyrene.

Og for det tredje, på utpusten kan vi trekke navlen enda mer inn mot ryggraden for å skape et positivt trykk i mageregionen som er med på å dytte diafragma og lungene oppover.

Diafragma har muligheten til å bevege seg hele 10 cm opp og ned inni kroppen. Og siden den er koblet til alle indre organer, som hjerte, lever, nyrer, tarmer og ryggrad, kan en slik diafragmisk pust massere hele kroppen fra innsiden. Hjertet kan bevege seg 7 cm opp og ned sammen med diafragma. Lever 3 cm. Nyrer 5 cm. Ryggraden trekker seg sammen på innpust og strekker seg ut på utpust med hele 1-2 cm som et trekkspill.

Når du puster med topp-pust i lang tid så blir store deler av lungene ubrukt. Går det lang nok tid så vil bindevev stramme seg og gjøre at selv om vi puster maksimalt inn så får vi opplevelsen av å ikke få inn nok luft. Men heldigvis har menneskekroppen en kontinuerlig regenereringsmekanisme, så om vi gjør øvelsene våre, gir kroppen riktig næring og riktig trening, så kan selv lukkede og ødelagte deler av lungene reparere seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s